Jeg er så glad for tiden, for jeg har det så utrolig bra! Jeg nyter hver eneste dag og stor koser meg! Jeg sier at jeg ikke vil tilbake til Norge, nei for jeg vil faktisk ikke tilbake til Norge.. For noen av dere er det sikkert litt vanskelig å forstå meg når jeg sier akkurat dette og noen av dere vil kansje heller ikke forstå.. Så jeg tenkte derfor at jeg nå skal prøve å forklare dere hva jeg tenker og kansje også få en slags forståelse selv om jeg egentli ikke forventer det, for jeg vet at det for noen av dere så sårer når jeg sier "jeg vil ikke hjem til Norge"!
- Jeg forlot Norge pga div personlige årsaker, jeg trengte å komme meg bort å få alt på avstand. Jeg var lei det meste, selv om jeg hadde venner og familie som støttet meg igjennom godt og vondt så var det å komme seg bort og forståelse på akkurat mine valg det eneste jeg ønsket. Jeg sluttet utdannelsen min, jeg var sykemeldt i en lengre periode, jeg bodde hos mamma en stund for å få avstand fra alt men det var liksom ikke langt nok unna..
- Da EF dukket opp fant jeg ut at dette måtte jeg gjøre, så jeg bestilte oppholdet og de neste 3 mnd før avreise ble liksom litt enklere fordi jeg viste at jeg skulle bort og hadde noe å konsentrere meg om.. 8 April 2009 satt jeg meg på flyet til Miami Beach, helt alene, uten å vite hva jeg gikk til så følte jeg meg lettet, det ble liksom en ny begynnelse!

- De første ukene gikk både opp og ned, tankene på om jeg hadde gjort det rette dukket opp heletiden og etter som dagene gikk hadde jeg det utrolig bra men savnet etter familie og venner begynnte å presse på. En liten periode ønsket jeg til og med å kutte ned oppholdet fra 9 til 6 mnd, noe jeg nå er utrolig glad for at jeg ikke gjorde! Etterhvert så ble man vant til den nye hverdagen, man fikk liksom et nytt nettverk med venner og en slags "familie" og man godtok at noen tlf samtaler i uka med de hjemmeifra var nok til å klare seg uten å ha de i nærheten..
- Nå var jeg blitt vant til alt, jeg hadde funnet min plass på skolen og jeg hadde funnet mine venner.. Maria er min rommate og min største støtte i Miami, og livet begynte å bli ganske hærlig. Tankene på alt hjemme begynte sakte men sikker å bli glemt, og det eneste jeg satt igjen med var tankene på de jeg er glad i og de positive tingene!
- Så kom min mamma og bror på besøk, jeg var stolt over å vise de mitt "nye liv" og hvordan jeg hadde det i Miami og jeg var stolt over å vise min familie til mine venner.. Savnet etter de hjemme ble enda større så jeg bestilte en billett til Norge for å ta en 2 ukers ferie..

- Forventningene til Norge var som sagt høye og ting ble ikke helt som jeg hadde trodd! Jeg hadde selvfølgelig mine hærlige venner og familie og stor koste meg hvert minutt jeg tilbrakte med de.. Men jeg ble på en måte mint på hvorfor jeg den gangen for 5 mnd tilbake forlot Norge og innså at ingenting hadde forandret seg bortsett fra meg.. Jeg hadde forandret meg, for noen positivt og for andre ikke fult så positivt..
- Jeg har blitt mere bevist på meg selv, jeg har lært mye om meg selv og ikke minst mye om hvem som er der for meg selv om jeg ga mange et sjokk da jeg gjorde det ingen trodde jeg ville, nemmelig pakke sakene mine å dra! Jeg er tross alt kun 19 år, og når man er 19 år og ting ikke går helt din vei så føles det ut som om verden går under og alle er i mot deg..
- Jeg skal hjem om 2 mnd og 10 dager, og jeg vil ikke hjem! og det er ikke pga dere som er hjemme, for dere er den eneste grunnen til at jeg faktisk kommer hjem! Men jeg er redd, jeg er redd for hva som venter fordi jeg faktisk ikke vet hva jeg kan forvente! Jeg har mange valg og ta: oslo/tromsø? skole/jobb? finne leilighet/bo hjemme? osv osv.. Og jeg ønsker å ta de rette valgene uten å skuffe noen eller å gjøre noe feil..
- Jeg er redd fordi jeg nå lever et eventyr, jeg er redd for at savnet etter Miami blir for tungt fordi jeg vet at det er over for godt og jeg er redd for at ting skal gå tilbake til sånn som de var før jeg dro.. Så det har ingenting med dere jeg er glad i å gjøre når jeg sier at jeg ikke vil hjem, det har å gjøre med at jeg må tilbake til virkeligheten og mitt eventyr går mot slutten.. Men forhåpentligvis tar jeg de rette valgene, finner min plass og kansje begynner et nytt eventyr..
Jeg er kjempe glad i dere som har støttet meg igjennom dette og forstår de valgene jeg har tatt! Min nr 1 støtte er mamma som har overlevd og taklet alle mine valg tanker og ikke minst mine fortvilte tlf samtaler og alikevell har stått bak meg 100 % og som enda gjør det og er stolt over meg og valgene mine. Tusen takk! Til dere som ikke helt forsto meg og tankene mine før, jeg håper dere gjør det nå.
Også, til dere som ikke kjenner meg MEN faktisk leste alt dette: Prøv å oppfyll ønskene dine, reis ut i verden og opplev ting, bruk venner og families støtte til alt det er verdt det er de som betyr mest!
- Henriette Alexandra